Magnus har alltid vært en glad og aktiv gutt som likte å være ute og utforske. Han fikk Playstation da han var 5 år, og han hadde et normalt forhold til spillingen de første årene. Han brukte spill slik som det er meningen man skal bruke dem, som ren underholdning. 

Jeg heter Åse Mette og er alenemor til to fine gutter, Magnus 21 år og Even 9 år.

Vi bor på Myklebostad i Tjeldsund, som er ei lita bygd med ca 50 innbyggere.

Magnus begynte på skolen i -97. Han var veldig sterk faglig, og han trivdes veldig godt på skolen de første årene, da han gikk på skolen i bygda vår. Skolen vår brant ned til grunnen rett før jul i -99, da Magnus gikk i fjerde klasse, og han og resten av elevene i bygda måtte på nyåret begynne på ny skole som ligger 2.5 mil unna. Det var da Magnus begynte å mistrives på skolen, men det var fordi han ble et mobbeoffer fra første dag på den nye skolen. Mobbingen pågikk fra Magnus gikk i fjerde til han hadde fullført tiende.

Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange ganger jeg ble oppringt av skolen fordi Magnus hadde fått juling, og jeg måtte hente ham på skolen og kjøre ham til legen for en sjekk. Legen sa han tok mobbingen på alvor og skulle ta et møte med skolen. Dette ble ikke gjort. Han sa det samme hver gang Magnus måtte dit for å sjekkes for skader. De som mobbet, slo også i stykker fortennene til Magnus med stein, så han måtte til tannlegen og reparere tennene. Skolen tok dessverre ikke mobbingen og julingen på alvor, og gjorde ingenting for å bedre skolemiljøet for Magnus. De fraskrev seg alt ansvar og fornektet at det foregikk mobbing av Magnus.

I årene fra Magnus gikk i fjerde- tom tiendeklasse, hadde jeg veldig mange møter på skolen med klassestyrer og rektor, men det hjalp ikke. Jeg ble ikke tatt på alvor, og de fikk meg bare til å føle meg som en hysterisk mor, som klaget på alt. Jeg var også i kontakt med skolesjefen i kommunen og forklarte for ham hvordan Magnus hadde det på skolen, men det skjedde ingenting. Det var en fortvilt tid for oss alle, ikke minst for Magnus, som i denne tiden begynte å spille tv-spill og flyktet inn i spillverden. Spillet var noe han mestret, og han fikk positive tilbakemeldinger i form av belønninger på spillet.

Da skrev jeg et brev til fylkesmann, der jeg forklarte hvordan skolehverdagen til Magnus var, og at ingen gjorde noe for å få en slutt på det. I dette brevet listet jeg også opp noen eksempler på hva som hadde skjedd. Eksemplene jeg brukte var de episodene hvor jeg hadde blitt oppringt av skolen og hadde måttet hente Magnus på skolen og ta ham med til legesjekk. Fylkesmann sendte kopi av brevet mitt til skolen så de skulle få mulighet til å forklare seg. Svaret fra skolen var nedslående. De skrev i svarbrevet: ” Dette er saker vi ikke har kjennskap til”. Dermed kunne ikke fylkesmann gjøre noe heller. Jeg var på nytt hos legen, nå for å få en henvisning til BUP. Legen lovte på ny at han skulle ta kontakt med skolen, og gjøre noe med saken, og jeg lot ham få en siste sjanse til å gjøre noe.

Det skjedde ikke denne gangen heller, og fortvilelsen min vokste. Jeg fikk på nytt time hos legen og denne gangen forlangte jeg å få en henvisning til BUP. Legen tok da tak i genseren til Magnus, og spurte han hvordan han ville komme seg løs hvis noen angrep ham slik. Magnus prøvde å få seg løs, men klarte det ikke. Hvorpå legen forklarte ham hvordan han skulle komme seg løs. Da kom legen med noe han mente var en god løsning. Jeg skulle kjøre Magnus på karatetrening i Harstad(75 km fra oss) to ganger i uken, for da ville ingen tørre å mobbe ham. Jeg så ikke på det som noen god løsning. Jeg hadde nå nyfødte Even å tenke på også. Noen henvisning til BUP fikk jeg derimot aldri.

PPT ble koblet inn, og hadde et anti mobbe-prosjekt over et helt skoleår, i klassen til Magnus, uten at det reduserte mobbingen. Jeg fortalte representanten fra PPT mot slutten av prosjektet, at jeg vurderte å anmelde skolen for ignorering av mobbingen. Han frarådet meg fra å gjøre dette, da han mente det ville gjøre ting vondt verre, og jeg fulgte hans råd. Det er en avgjørelse jeg har angret på mer enn en gang.

Jeg fikk etter noen år til et samarbeid mellom skolen, barnevernet og meg som foresatt, og for første gang på mange år så jeg positivt på fremtiden. Og på ny ble jeg skuffet. Det samarbeidet hjalp heller ikke, da skolen fortsatte å benekte at det forekom mobbing på skolen.

Jeg ble mer og mer fortvilt over situasjonen, og var så sliten av å sloss mot hele systemet. Jeg isolerte meg til tider, da jeg ikke hadde energi til å være sosial. Og jeg følte på at jeg var blitt ei «sytkjerring». Det som opptok tankene mine var jo hvordan Magnus hadde det. Jeg hadde nå mistet evnen til å kommunisere på et normalt nivå, og øste ut av meg mine bekymringer hvis det var et vennlig menneske som orket å høre på meg. Jeg likte ikke hvordan Magnus hadde det, verken på skolen eller med spillingen, og jeg hatet å se hvordan jeg selv var blitt som menneske. Ei som bare syter og klager, som ingen orker å snakke med.

Da tok jeg kontakt med den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Hun virket som et fornuftig menneske som ville samarbeide med skolen og meg som foresatt, og sette i gang tiltak på skolen.

Jeg kunne ikke tatt mer feil!

Alt hun satte i gang av tiltak gikk på meg som mor. Det hun forventet var at jeg måtte gjøre alt for Magnus, til og med å ta på ham luen før han gikk ut døren på morgenen. Det skulle ikke stilles krav til Magnus, og det ble heller ikke stilt krav til skolen, bare til meg som forelder. Jeg fikk heller ikke lov av henne til å gjøre noen endringer eller ta noen avgjørelser i hverdagen vår, hvis ikke hun hadde godkjent det først.

Magnus drev på dette tidspunktet med kickboksing, og hadde begynt på sin andre termin. Vi hadde nettopp betalt terminkontingenten og kjøpt kickboksing utstyr til Magnus for flere tusen kroner. Da kom psykiatrisk sykepleier og sa at Magnus skulle slutte på kickboksingen og begynne på fotball i stedet. Magnus hadde spilt fotball i flere år mens han gikk på barneskolen, men ble mobbet ut av laget av de samme som mobbet ham på skolen. Derfor syntes jeg det var en dårlig ide at Magnus skulle begynne på fotballen igjen, noe jeg også sa til psykiatrisk sykepleier. Dette brydde ikke psykiatrisk sykepleier seg om, for hun hadde bestem at Magnus skulle begynne på fotball. Jeg følte meg umyndiggjort, og syntes det var helt feil at jeg ikke skulle ha noe å si når det gjaldt ungene mine. Jeg nektet psykiatrisk sykepleier å styre mitt og mine ungers liv. Jeg ringte henne en tidlig morgen og avsluttet samarbeidet med henne. Jeg følte ikke at samarbeidet hadde noe for seg, når det bare gikk på meg som forelder og ikke på skolen, der problemene var. Flere mnd senere oppdaget jeg helt tilfeldighet at hun hadde skrevet et langt brev og sendt det til legen til Magnus, uten å sende meg en kopi. Dette brevet er skrevet senere samme dag som jeg avsluttet samarbeidet med henne.

I dette brevet skriver hun at jeg er en udugelig mor som ikke bryr meg om ungene mine. Og hun skriver at jeg bruker piller. Hvor hun har fått slike ideer fra vet jeg ikke. Hun meldte meg også til barnevernet, da hun mente jeg feilet som mor, fordi jeg ikke ville la henne bestemme over våre liv. Barnevernet kom på hjemmebesøk hos oss, noe de er pålagt å gjøre det når de mottar en bekymringsmelding. De fant ikke noe som indikerte at ungene mine led under omsorgssvikt, så de henla saken.

Jeg var, på bakgrunn av det brevet psykiatrisk sykepleier skrev, hos advokat og meldte henne for brudd på taushetsplikten. Advokaten min sendte brev til fylkeslegen, men når saken kom dit ble den behandlet som en intern sak og jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt lenger. Det ble altså ikke gjort noe i alle de årene Magnus gikk på grunnskolen, og han flyktet mer og mer inn i spillverden. Han kuttet også i denne tiden ut alt av fritidsaktiviteter og brukte mindre og mindre til sammen med de få vennene han hadde. Som mor var det grusomt å se at Magnus isolerte seg med dataspillet og ikke deltok i den virkelige verden.

Magnus begynte på videregående allmennfag etter ungdomsskolen. Der fikk elevene hver sin skole-pc. For Magnus var dette midt i blinken, for da kunne han spille World of Warcraft hele skoledagen. Jeg så nå hvor ødeleggende spillingen var for Magnus, og prøvde å begrense spillingen mest mulig hjemme. Magnus var nå blitt spilleavhengig av dataspill, og ble innesluttet, aggressiv og voldelig av spillingen, og han slet med depresjoner og selvmordstanker. Han uttrykte til stadighet at han ville ta livet av seg, og det er tøft som mor å høre slikt fra sine egne barn. Man føler man har feilet som forelder, selv om man egentlig vet at man har gjort så godt man kan til tross for omstendighetene.

En spilleavhengig blir en racer til å lyve og manipulere, og han brukte selvmords-truslene mot meg for da trakk jeg meg tilbake i frykt for at han skulle gjøre alvor av truslene, og det var jo akkurat det Magnus ville, for da fikk han spille i fred. Etter år med selvmords-trusler orket jeg dem ikke lenger, og dette sa jeg også til Magnus. Han fikk da beskjed om å slutte å true med det, eller gjøre alvor av truslene. Jeg visste jo at han egentlig ikke ville dø, men at han ikke ville leve slik han gjorde, avhengig av dataspillet. De gangene Magnus la på dør i fullt raseri etter en konflikt kom likevel tvilen og redselen. Ville han gjøre alvor av truslene sine denne gangen??

Jeg visste aldri dette før han kom hjem igjen, og jeg så han var i live. Jeg prøvde å skjule min redsel for ham, så han ikke skulle skjønne hvor mye det egentlig gikk inn på meg. Da Magnus ikke kunne bruke selvmords-trusler mot meg lenger, fant han andre ting og true med, og da begynte han å være verbalt stygg med lillebroren sin, Even, og trakasserte ham. Dette var noe han visste gikk veldig inn på meg, og jeg lot ham få lov til å spille for å skjerme Even. Magnus fullførte to år på videregående allmennfag, med elendige karakterer. Han fikk toer i alle fag, men det er mest pga at lærerne vil la ham slippe å ta andre året om igjen.

Etter to år på videregående er Magnus veldig skolelei, og er nå så oppslukt av spillverden at han vil prøve noe annet, noe som ikke krever så stor innsats. Han begynner på Jeløy folkehøyskole, og bruker mesteparten av tiden på skolen til å spille. Her treffer han også andre spillere og de lager sitt eget spillsamfunn. Jeg sitter hjemme i nord og er bekymret for hvordan Magnus har det i Moss. Jeg er redd han ikke tar vare på seg selv, og at han ikke bryr seg om verken hygiene eller mat. Jeg får en bekreftelse på mine mistanker da han kommer hjem til jul, veldig mange kilo lettere en da han dro, og med en koffert full av skittentøy, der ingenting har blitt vasket siden han forlot hjemmet i slutten av august. Klærne måtte vaskes flere ganger for å bli rene igjen. Da han kom hjem etter endt år på folkehøyskolen i mai -09, satt han inne hjemme i 10 mnd, og var i løpet av denne tiden utenfor dørene 5 ganger. Og da var det bare fordi jeg dro ham med meg på butikken, for at han skulle få litt luftforandring. Han driver på dette tidspunktet fortsatt og terroriserer alle rundt seg.

Høsten -09 innrømte Magnus at han var spilleavhengig, og han så galskapen i det han drev med. Jeg la da ned forbud mot å spille online rollespill i mitt hus. Magnus prøvde å overholde dette, uten særlig hell. Han var fremdeles aggressiv og depressiv. Magnus dro i militæret mars -10, men spilte fremdeles. Da han var ferdig på rekruttskolen ble han overført til Haakonsvern i  Bergen.

Etter 2 mnd der som velferdsassistent, ble han overflyttet til sjøkrigsskolen, fordi han ikke hadde de sosiale egenskapene som trengtes i jobben som velferdsassistent. De sosiale ferdighetene har Magnus aldri lært seg pga mobbingen på skolen og isolasjonen pga spillingen. På sjøkrigsskolen ble han administrerende assistent, med oppgaver som vaktmestertjenester og lignende. I løpet av det året Magnus var i militæret, snakket jeg med ham bare et par ganger, og jeg fikk aldri svar på tekstmeldinger jeg sendte ham. Jeg levde i uvissheten om hvordan han hadde det, selv om jeg visste han fremdeles spilte og ble mer og mer depressiv.

Påsken -11 ringer jeg Spillavhengighet-Norge og får prate med noen som vet hva jeg går gjennom, som har gått gjennom slikt selv. Det gjorde godt for meg, for jeg har i alle år fått høre at jeg bare må sette grenser for spillingen til Magnus. Det er ikke så enkelt når avhengigheten først har blitt et faktum.

De hjalp meg også til å komme i kontakt med en tidligere spiller som ville hjelpe Magnus. Dette gjorde han på sin fritid, av ren godvilje. Det var en lettelse at ting falt på plass, og at hjelpen sto klar til Magnus, hvis han ville ha hjelp.

Magnus dimitterte etter fullført førstegangstjeneste 15 mars -11, men jeg hørte ikke noe fra ham. Dagene går, jeg hører fremdeles ikke noe fra ham, og jeg får ikke svar når jeg prøver å ringe eller sende tekstmeldinger, og jeg aner ikke hvor han er eller hva han driver med. Jeg ringer sjøkrigsskolen og får bekreftet at Magnus dimitterte og forlot Bergen 15 mars. Redselen tar meg og jeg lever egentlig i påvente av å får en tlf om at nå har Magnus gjort alvor av truslene sine om selvmord.

Etter en uke begynner jeg å ringe til vennene han har på facebook, og jeg får etter mange telefonsamtaler endelig kontakt med ham. Han sitter hos en spillkamerat i Sarpsborg og spiller online rollespill. Der blir Magnus sittende i 2 ½ mnd, og i løpet av denne tiden bruker han opp alle dimmepengene. Han vet han kan komme hjem når han vil, men han vet også at da må han slutte å spille. Jeg tolererer fremdeles ikke at online rollespill blir spilt i mitt hus.

Men i slutten av mai kommer han heldigvis hjem, han har så vidt penger til flybilletten, og han vil ha hjelp til å slutte å spille. Jeg har vel aldri vært så glad for noe i hele mitt liv, som jeg ble da Magnus kom hjem. Han så helt forferdelig ut da han kom hjem. Han var utkjørt fysisk og mentalt, og redd for hvordan han ble mottatt da han kom hjem. Han var redd for at vi skulle avvise ham og la ham seile i sin egen sjø, men han håpet på å bli tatt imot med åpne armer.

Han ble selvfølgelig tatt imot med veldig åpne armer. Jeg var bare veldig glad for å få ham hjem.   Kampen er ikke over for Magnus nå, det er egentlig nå den begynner. I 1 ½ mnd etter hjemkomsten slet han med abstinenser, og han brukte lang tid på å snu døgnet på rett kjøl igjen. En spilleavhengig lever og spiller om natten, og sover om dagen.

Magnus må nå lære seg å leve et normalt liv uten spill, og han går i terapi for å lære seg å takle de tankene og følelsene han har undertrykt i alle de årene han har spilt. Han må også lære seg de sosiale kodene og det å omgås folk sosialt.

Magnus har nå endelig blitt en bror for Even, og jeg tør endelig la dem være hjemme alene. Det har jeg ikke tort i det hele tatt de årene Magnus spilte. Jeg var redd for hva Magnus kunne finne på å gjøre med broren sin. Ikke at jeg tror Magnus ville gjort ham noe med vilje, men i affekt.

Nå slipper jeg heldigvis tenke på det, og det er en stor lettelse for hele familien. Både mine foreldre, min bror og resten av vår familie er glad for at Magnus nå har begynt på livet. Etter at Magnus kom hjem og sluttet og spille, har vi snakket mye om det som har skjedd de årene han spilte. Både om hvordan spillingen hans påvirket oss alle og hvilke tanker og følelser vi har hatt.

Det Magnus setter mest pris på i dag, er at jeg aldri ga han opp, og tok imot ham med åpne armer, til tross for alt han hadde gjort mot meg.

Et utsagn Magnus har sagt etter at han har sluttet og spille, og som har betydd mye for meg er:

 “Hvis du hadde gitt opp mamma, da hadde jeg også gjort det”