Kategori: Pengespill - Side 2 - Spillavhengighet Norge

Kvinner ruineres av partner

Mange kvinner i parforhold overlater til mannen å ta store økonomiske avgjørelser. I enkelte situasjoner så blir denne tilliten misbrukt og tilliten blir ødelagt.

Tidligere styreleder i Spillavhengighet Norge, Unni Bergsvenkerud, forteller sin historie. Da hennes mann misbrukte kort og identitet for å opprette lån i hennes navn. Han var hjemme hele dagen og spilte, han fjernet post som hun ikke skulle se, han skrev opp kortdetaljer. Hun ble sittende igjen med en gjeldsordning på 1,5 mill.

Les hele saken fra Varden her Kvinner ruineres av partneren

20. mars 2018

Livet etterpå

Aktuelt, Erfaringer, Pengespill

Når du som spilleavhengig til slutt har spilt bort bort hus, hjem, ekteskap og kort tid etterpå mister jobben, hva gjør du da?? For snart 3 år siden skjedde alle disse tingene i tur og orden i livet mitt og kampen for å overleve begynte. Når dette skjedde hadde jeg vært av og på med spilling, behandling og opprydding av spillegjeld i nærmere 20 år. Dette har påvirket økonomi, et ekteskap og familie. Nå kunne det ikke fortsette mer, det var på tide å si stopp!! Tiden etter er den verste og vanskeligste tiden jeg noen gang har opplevd og nå lang tid etter blir jeg fortsatt skjelven, dårlig og det gjør vondt å tenke på. Det er ikke gjelden eller at huset måtte selges osv. som er det verste, det er bare penger. Det å såre og skuffe de du er glad i, å miste et godt ekteskap, ei god mor til ungene og kone, det er verre. Det å se de gå videre og at de må starte på et nytt liv for at hun og ungene skal kunne få en litt tryggere hverdag og for å redde de få smuler som er igjen av verdier, det har satt sine spor og har vært og er en tøff og vanskelig prosess å komme igjennom. Samtidig er jeg glad for at dette skjedde, for jeg tror ikke at jeg hadde kommet meg ut av det spill-helvete som jeg levde i uten. Når jeg i dag ser at de har funnet seg til rette i sine nye liv og at ting går bra, så kan jeg senke skuldrene litt og begynne å se fremover i mitt eget liv uten å måtte bekymre meg for dem. Jeg er og takknemlig og heldig som har et godt forhold til hun jeg var gift med, med tanke på barna.

I dag, nesten 3 år etter at dette skjedde, har jeg snart vært spillefri i like lang tid og livet begynner å se bedre ut. Mye av grunnen til det er behandlingen jeg går til hos Rogaland A-senter, en god og forståelsesfull fastlege og en flott kunderådgiver hos Nav. Det aller viktigste og beste valget jeg tok var den dagen jeg kom på nettverksmøtene til Spillavhengighet Norge i Stavanger. Der ble jeg møtt av alle de flotte og gode personene som viste en forståelse og omsorg som nesten ikke går an å beskrive. Det resulterte i at jeg i dag sitter i styret til organisasjonen og er regions-koordinator for region vest samt at jeg nå er med og har disse nettverksmøtene her i Stavanger. Jeg har og fått mange gode nye venner og støttespillere gjennom organisasjonen. Det meste av all denne æren skal daglig leder Lill-Tove ha. En mer inspirerende, inkluderende og omsorgsfull person skal du lete lenge etter. Hun har gitt meg muligheten til å bli med på dette laget og det er en utrolig god følelse å få bli med og hjelpe andre med dette problemet.

Når alle kort kom på bordet, for snart 3 år siden, ble det tatt noen viktige valg i livet mitt angående økonomi. Det viktigste var en umyndiggjøring i forhold til økonomi og det å kunne ta opp nye lån og kreditter. Jeg fikk en verge (min bror) til å styre økonomien min, slik at jeg kunne konsentrere meg om spilleavhengigheten og få kontroll på den. Det har vært en stor lettelse og sikkerhet fra dag en, både for meg og de nærmeste rundt meg. Det å vite at den muligheten er lukket er en stor befrielse og som en slags medisin for meg. Jeg er og heldig som har fått vite at jeg kan få søke om en gjeldsordning nr. 2 og denne ligger nå inne til behandling.

Jeg skal være ærlig å si at det har vært en hard kamp for å finne ut av mine rettigheter og få forståelse for problemet innad i de forskjellige offentlige systemer. Det har blitt mange tunge og krevende kamper, men det viser seg at greier du å stå på så kan ting skje. Selv om ting ser ut som de kan ordne seg for meg, er det en bismak å tenke på at systemet som skal ta imot deg når du ligger nede og med luen i hånden, overhode ikke fungerer til tider og det kan virke mer belastende en det er til hjelp. Hadde jeg vært helt alene oppi dette og ikke hatt familie og venner som hadde hjulpet meg, hadde jeg nok ikke vært her i dag, så ærlig må jeg nok være.

På grunn av dette har jeg begynt å sette meg inn i rettigheter rundt gjeld, økonomi osv., for her er det alt for mange som trenger gode råd og tips, som føler de ikke blir forstått, eller møtt med den hjelpen de har krav på. Vi er heldige som bor i Norge og har mange flotte og gode rettigheter i dette landet. Selv om ting kan se mørkt ut og til tider vanskelig, så finnes det som regel hjelp der ute. Samtidig skal en også vite at det er en tøff kamp å komme seg opp igjen og det stilles noen krav til deg og det er helt i orden, så lenge vi kan se et lys i tunnelen og at alt bare ikke er mørkt kaldt og trist.

Til slutt vil jeg bare si at har du et spill-problem eller kjenner noen som har det, så skal du ikke være redd for å ta kontakt med oss i Spillavhengighet Norge eller andre plasser. Det viktigste er at du forteller dette til noen, slik du kan få fred innvendig til å starte på veien til en spillefri hverdag.

Skrevet av Atle Vestvik

Styremedlem i Spillavhengighet Norge

16. mars 2018

Samboeren avsluttet livet pga spilleavhengigheten

Aktuelt, Erfaringer, Pengespill

Annes historie har påvirket mange i det ganske land. Hun setter ansikt på den ytterste konsekvensen for spilleavhengige.
Hun bruker nå sine erfaringer til å påvirke politikere og hun har klare råd på hva som må gjøres.

Anne skal forelese på vårt landsmøte i april. Hun er også med å starter opp den nye nettverksgruppen vår i Jessheim. Oppstart av gruppen er 13. mars kl 18.
Er dette noe du kunne tenkt deg å delta på, så ta kontakt.
Ring eller send sms til 905 32 256 eller send en e-post til nettverksgrupper@spillavhengighet.no

Les hele saken

8. mars 2018

Foreldre til en spilleavhengig ungdom

Erfaringer, Pengespill

Sitter og tenker tilbake til da vår sønn var liten gutt. Var nok da hans tiltrekning til spilleautomater ble vekket. Han puttet på noen kroner å vant da en del, for han store summer.

Han ble pappa som 18 åring og kom inn i et samboer forhold. Var og ble en kjempe stolt pappa som var veldig glad i den lille familien sin. Han gikk på skole så økonomien var dårlig. Etter noen måneders samboerforhold fortalte hans samboer at han hadde et spilleproblem og spilte bort det den lille familien skulle leve av. Vi som foreldre ville gjerne ta opp dette med han, men det ville hun ikke, da det var en i hennes familie som hadde tatt det opp med han. Da hadde han lovet å gi seg med spillingen, og var veldig lei seg. Han ville jo det beste for familien sin.

Som foreldre begynte vi å bekymre oss en del nå. Tenkte på om de hadde penger til de faste utgiftene og ikke minst mat på bordet til seg selv og den lille familien sin. Etter enda noen måneder hadde hun tatt med seg deres barn og flyttet ut, når han kom hjem fra skolen.

Nå kom det fram at to banker hadde gitt han lån, som han ikke hadde noen muligheter for å få betalt, uten inntekt. Han oppsøkte hjelp selv i denne perioden.

Som foreldre var dette en forferdelig ting å stå ovenfor. Vi så på en sønn som gikk nesten helt til grunne. Han hadde mistet så mye og kunne ikke se noen vei ut av dette uføret. Han hadde slik angst at han kunne ikke være alene da han hadde masse selvmordstanker. Som foreldre/pårørende så hjelper du barna dine så godt du kan noe vi gjorde.

Vi fikk en smerte og enorm redsel for hva som kunne skje han. Du greier ikke å fungere normalt selv. Det eneste tankene dine er opphengt i er ”hvor er han, spiller han nå, låner han mer penger, kan han skade seg / ta selvmord?”

Hvis han ikke tok telefonen når vi ringte, så reiste vi rundt og prøvde å finne han. Mange netter ble en liggende våken og tenke ” Var det noe jeg kunne gjort ?”

Dette pågikk i flere måneder. Mange kunne si til oss at ”la han ordne opp i livet sitt selv og ta ansvar.” Det er enkelt for andre å si, men som pårørende til en kjær familiemedlem så blir du jo veldig involvert.

Dette er skrevet i 07 og spilleproblemet som problem ble oppdaget høsten 05,men selv nå i dag, har vi som pårørende/foreldre en indre uro og usikkerhet, problemer med å stole fullt ut på vår sønn, med tanke på hvor og hva han driver med, hva pengene går til osv. Det vil ta tid å bygge opp igjen den tilitten som vi burde ha og senke ”uroen” noe som krever et bredt samarbeid i familien og med andre pårørende.

Pårørende

23. november 2017

Innrømmer egen spillavhengighet

Erfaringer, Pengespill

En Spillavhengig forteller:

Skrevet av Spillavhengighet Norge for den det gjelder.

Jeg har nå kommet dit at jeg faktisk ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg har lagt meg flat og fortalt/innrømmet ALT til både samboer, nav, kreditorer, psykolog og ikke minst meg selv.

Jeg har hatt så mange nedturer det siste halve året at jeg faktisk ikke skjønner at jeg fremdeles er her, men har også hatt noen bittesmå oppturer. Dette sliter noe helt forferdelig på.

Penger, det er jo bare penger, ja få meg til å tro at det bare er penger. Penger styrer hele livet vårt, uten dem kommer vi faktisk ikke langt, alt koster. Jeg tenker faktisk ikke på mat, klær osv.

Jeg sitter på lunsjrommet og nå skal det samles inn til gavekasse. Selvfølgelig, det er en jo med på. Det er bare så synd at gårsdagens lønn allerede har gått til regninger. De sier at det er jo bare 100 kr. på hver. For meg er 100 kr. faktisk sykt mye penger når du ikke har dem.

Så er det gutten min, han skal på leirskole. Jeg har ingen penger til det heller.

Alt koster. Tannlegetimen min måtte jeg avbestille, det får vente. Jenta mi skal ha korpsseminar, med etterfølgende bazar. Det er bare noen hundrelapper her og der, men jeg har faktisk ikke de hundrelappene. Da blir det min samboer (far til barna) som må betale. Jeg har meg selv å takke.

Jeg vet det så inderlig godt og jeg hater å se at jeg ikke klarer å gi barna mine det de trenger. Jeg har prøvd mitt aller beste for å få til dette. Nå har jeg 10 kreditorer, før hadde jeg 13 og kun en bank.

Jeg har vært villig til å samle noen kort for å få ned renta. Det var en av mine oppturer og jeg øynet håp. Det ble kun for en stakket stund. Alt hjelper, men det er ikke nok. Jeg er så utrolig sliten av å tenke løsninger. Jeg har en 100% stilling og jobber alt jeg kan av overtid der. Jeg har også en bijobb, hvor jeg jobber ca. 10 timer i mnd. Denne mnd. har jeg faktisk bare hatt fri en eneste søndag. Jeg er kjempesliten, men fikk ihvertfall noen ekstra tusen kroner på konto. Så klart går ikke dette i lengden.

Jeg skulle hatt briller, men det kan jeg faktisk ikke kjøpe for det har jeg ikke penger til. Min samboer/forlovede kan jeg bare rose. Det er hans fortjeneste at jeg fremdeles er her. Så klart ble han sint, sint som bare det. Det er en av de få gangene jeg har sett han grine og vi har vært sammen i 25 år. Han gikk helt i kjelleren, men den evnen han har til å fokusere på er helt unik. Som han sier: ” Jeg spenner ikke noen som allerede ligger nede.” Nå er det gått 6 mnd. siden denne samtalen fant sted og den dagen var en psykisk påkjenning som ikke kan forklares. Vi har snakket hver eneste dag om hva vi skal gjøre eller rettere sagt hva jeg skal gjøre.

Første gang han nevnte at jeg burde snakke med noen om dette, så knakk jeg sammen, men tok utfordringen og snakket med min bror. Jeg meldte meg også på en nettbasert behandling som var super for meg ihvertfall. Det var godt å få luftet tankene sine med en totalt utenforstående.

Så kom det neste da, at dette klarer vi ikke uten hjelp, kreditorene måtte kontaktes for å få til en ordning. Det prøvde jeg, uten hell.

Neste steg var å kontakte nav for å få gjeldshjelp. De ringte først etter 10 dager og da hadde jeg allerede kontaktet et firma og betalt de for å se på saken. Rettere sagt, min samboer betalte. Konklusjonen var: «Kontakt namsmannen for gjeldsordning for dette går ikke. Ingen kreditorer vil imøtekomme” Da var det neste skritt, namsmannen og neste avslag, gjelden er for ny til at jeg kan få gjeldsordning.

Nå venter jeg på et møte med nav, der jeg først startet, for å se om de kan bidra med noe. Jeg vil jo betale og betaler. Jeg har ennå ikke pådratt meg inkasso. Min samboer betaler alt annet og det er ikke en løsning. ALT dette p.g.a. de jæ … spilleautomatene på nett……..

Jeg har ikke spilt siden august og tro meg ALDRI mer. Jeg håper alle som skulle komme til å lese dette ender opp med samme konklusjon. Jeg har vunnet store penger på automatene, og ja jeg har spilt vekk hele gevinsten + sitter nå med gjeld opp over ørene.

Jeg har vært spilleavhengig i mer enn 10 år og har hatt et spillestopp, men havnet utpå igjen. Denne gangen er jeg så fokusert og forbanna at de skal ikke knekke meg. Jeg har ikke tenkt en tanke om å spille og skal aldri dit igjen. OM jeg hadde fått samla noe gjeld så kunne jeg klart dette, men det går noen mnd. og så klarer en det ikke lenger. Kabalen går ikke opp.

Vi har 3 barn som alle har sine forskjellige behov. Vi har hus, bil og vi har gode jobber, men sitter med manko på konto hele tiden. Vi har foreløpig valgt å fortsette forholdet, mye p.g.a. barna, men som han sier så må jeg klare å ordne opp i dette. Han kan ikke ta opp lån en gang til, (refinansierte sist) men da var det snakk om et mye mindre beløp og jeg er helt enig. Dette må jeg ordne opp i sjøl og han støtter meg hele veien. Jeg eier ingenting. Ikke bil, ikke hus eller noe, alt står på han. Da tenker jeg at sosialhjelp må bli løsningen for meg en stund fremover til jeg evt. kan søke om gjeldsordning igjen. Jeg er kjempesliten av alle tankene som hele tiden er der, men skal klare det på et vis. Det har jeg bestemt meg for.

23. november 2017

Spilte bort millioner

Erfaringer, Pengespill

Karl Tonny Kvernmo, som driver Valdres høyfjellshotell, var tidligere avhengig av automatspill. I løpet av ti år spilte han bort flere millioner kroner. Likevel sier han det verste ikke var at pengene ble borte, men all tiden som forsvant.
“Det lengste jeg har stått på en automat er 19 timer.” sier han.

– Jeg fikk andre til å gå og veksle for meg, for jeg kunne ikke gå fra automaten. Jeg visste jo at den ikke sto der for at jeg skulle tjene penger, men jeg hadde en sånn trang, forteller Kvernmo.

Spilleavhengighet sprer seg til nye arenaer.

Med den teknologiske utviklingen kommer små duppeditter i fleng som skal hjelpe oss å spare tid, også kommer det like mange som får oss til å bruke opp den tiden vi har spart. En del av dem kan lastes ned som spill til datamaskinen eller applikasjoner til telefonen. For noen kan det bli et problem.

Les hele saken

23. november 2017

Opplevelser som pårørende til en spillavhengig

Erfaringer, Pengespill

Opplevelser som pårørende til en spilleavhengig

Skrevet av Lill-Tove Bergmo Leder i Spillavhengighet Norge Region Nord, og styreleder Spillavhengighet Norge nasjonalt.

Sommeren 2000 sto jeg brud og sa ja til min fremtidige ektemann. Det var en perfekt dag og en perfekt start på et liv i lag. Lite viste jeg da at min mann faktisk var midt i sitt verste mareritt som en spilleavhengig.Kort tid etter bryllupet begynte han å endre seg fra å være en glad og omtenksom ektemann til å bli en kald og aggressiv ektemann.

Samtidig som disse endringene kom, kom meldingen om at barn nr 2 var på tur. Dermed slo jeg to og to sammen og fant ut at det var mine hormonforstyrrelser som gjorde at jeg oppfattet han på den negative måten. Ukene gikk til mnd og ingenting ble bedre. Økonomien hanglet og jeg kunne ikke skjønne hvor alle pengene ble av. Vi var konstant blakke, det var aldri nok penger til verken husholdningen eller til alle regningene. Jeg prøvde gjentatte ganger å ta det opp med min mann, men han ble alltid unnvikende og kald.

FLINK TIL Å BORTFORKLARE

Jeg så at posten hans alltid ble lagt tilside, men den gang så jeg ikke på det som et tegn på at noe var galt. Heller ikke når alle rundt oss sa at han sto mye nede i sentrum å spilte på automatene. Han kunne bortforklare pengebruken med de utroligste unnskyldninger fra enslige mødre, som ikke hadde mat til barna sine eller at banken hadde rotet pengene bort, eller at han hadde mistet dem osv. Alt dette var klare tegn på at noe var galt, men jeg forsto fremdeles ikke hva som var galt. De siste ukene før sannheten kom, begynte arbeidsgiveren til min mann å ringe omtrentlig hverdag, å det var alltid de økonomiske oppgjørene som var problemet. Da begynte jeg å virkelig lure på hva som skjer, og jeg skal innrømme at jeg lenge trudde et var en annen kvinne i hans liv. Han var også blitt helt kald mot meg og viste ingen interesse for meg i det hele tatt. På dette tidspunktet var livet veldig svart, vi var nygifte og dette skulle være en lykkelig tid, i stedet var det bare krangling og elendighet, så opp i alt dette hadde jeg et veldig fysisk belastende svangerskap.

SANNHETEN KOMMER FREM

I slutten av oktober samme år kom sannheten frem i lyset, denne mandagen kommer jeg aldri til å glemme, men denne dagen ble et vendepunkt for oss som ektepar. Etter en hel helg med krangling om penger som var blitt borte var det godt at han dro på jobb som vanlig. Jeg var ganske nedbrutt og fortvilt, for jeg fikk ikke noe skikkelig svar og jeg skjønte at det var løgn i lufta. Jeg fikk besøk samme dag av en god venninne, jeg fortalte hele fortvilelsen min til henne. Hun overasket meg ved å si ”er du sikker på at han ikke har et spilleproblem”. Denne setningen var som et slag i ansiktet på meg, for jeg hadde bare så vidt turt å tenke den tanken. Vi ble sittende å prate frem og tilbake i flere timer. Dette ga meg mot til å ta tak i problemet en gang for alle, nå var det NOK. Etter at hun var dratt, fant jeg frem all post han hadde unnlatt å åpne, etter hvert som jeg åpnet brevene fikk jeg bare mer og mer fortvilelse og sinne, for der var det kreditter på kreditter som dukket opp. Følelsene som raste gjennom meg da er ikke mulig å beskrive med ord. I et siste desperat håp om at dette ikke var sant, ringte jeg vår sparebank i et håp om at dem skulle si til meg at disse kredittene ikke var tilfelle, men en feil fra dem. Som dere sikkert forstår så var nok kredittene gyldig og det var min mann som hadde hentet dem ut.

KONFRONTASJON

Jeg satt i sjokk og vantro å kunne bare ikke forstå alt som skjedde rundt meg. Det neste jeg gjorde var å ringe min mann, som jeg da viste var ca bare et kvarter unna på jobb. Jeg ba han hente vår sønn og bringe han til sin mor, deretter hadde han med å komme hjem. Så sa jeg at den tiden du bruker på hjemturen er den tiden du har på å tenke over at nå er tiden inne for å være ærlig, hvis ikke ville jeg pakke mine saker og dra min vei.
Da han omsider kom inn døren her hjemme var han utrolig trist og han gråt i strie strømmer. Jeg fikk skikkelig problemer med å holde maska når jeg la frem alle de papirene jeg hadde funnet, og samtidig ba om å få vite hvor alle pengene var blitt av. Da han satt seg ned sa han bare ”du vet hvor de pengene er”. Jeg fikk en forferdelig følelse i meg, det gikk en slags iskald elektrisitet gjennom kroppen da jeg skjønte at pengene var spilt bort.
Han la alle kort på bordet den kvelden, -trodde jeg. Da han var ferdig var jeg målløs, jeg hadde ikke ord og jeg kunne ikke skjønne at det var mulig å spille vekk både sparepenger, jobboppgjør og lånte penger. Jeg tok bilen og kjørte en lang tur for å samle tankene. Deretter dro jeg hjem med en beslutning om at dette skal vi klare, for tross alt så var det bare noen måneder siden jeg hadde stått i kirken å sagt ja til han i så vel onde som gode dager. Han ble veldig takknemlig og kjente en enorm lettelse for å slippe å lyve noe mer. I dag pleie vi si at vi startet vårt ekteskap med de vonde dagene først.

HVOR SKULLE JEG FÅ HJELP?

I dagene etter tok jeg kontakt med alle mulige instanser for å be om hjelp. Det var en forferdelig prosess for det fantes ingen hjelp å få. Til slutt ringte jeg opplysningen og der sa jeg at jeg har en ”spillegal” mann å vi trenger hjelp. Den hyggelige damen i andre enden vil jeg sent glemme, hun var så utrolig forståelsesfull og lette desperat i hele landet etter noe som kunne hjelpe. Å vi fikk napp, det fantes et tilbud sør i landet på en plass som hete Renåvangen. Det var et intensivt kurs som gikk over to ulike uker. Min mann var heldig og fikk plass der etter bare noen uker.
Denne behandlingen kostet en god del penger, og i tillegg var vi nødt å reise til sør som også kostet en del, var det noe vi ikke hadde så var det penger, dermed begynte en ny kamp før den første var over. Igjen tok jeg telefonen fatt og ringte til alle mulige steder for å få hjelp.Til slutt endte jeg hos fylkesmannen, jeg fortalte om min fortvilelse og om hvordan sosial etaten hadde avvist meg fordi dette var et ukjent problem. Han var en meget snill mann og sa at dette skal orden seg, så i neste omgang fikk vi hjelp på sosialetaten til å dekke oppholdet og reisene til behandlingsstedet.

EN TREDJE KAMP

Når dette var på plass dukket det opp enda et problem, å det var penger som var lånt både lovlig og ikke lovlig. Dette måtte gjøres opp på kort tid. Dermed var vi i gang med en tredje kamp, denne gangen gikk vi til vår bank og min mann måtte legge alle kort på bordet om hva han hadde gjort og at vi sto å fare for å miste alt vi eide og hadde. Banken var forståelsesfull og vi fikk hjelpe til å refinansiere all gjeld han hadde skaffet seg. Dermed kunne vi slappe litt av. For meg var det tungt å skrive under disse papirene for jeg kjente bitterheten vokste i meg, og jeg syns de var så ufatelig urettferdig å måtte sitte med denne gjelden som vi ikke hadde noen igjen for. Denne lille lettelsen for at økonomien var kommet i strukturerte forhold var kortvarig, for det kom enda flere kreditter frem som han ikke hadde turt å fortelle om. Det fordi han var sikker på at jeg kom til ¨å forlate han. Dermed var kamp nr fire i gang. Denne gangen fikk jeg penger av et nært familiemedlem, men min mann fikk beskjed om at dette var et lån som skulle betales tilbake vist han spilte på automatene flere ganger.
Som sagt så var jeg gravid og det i 21 uke, som kan være en kritisk tid i et svangerskap. Når alle disse problemstillingene var på plass, det være seg både behandling, jobb og økonomi fikk jeg en voldsom smerte gjennom kroppen. Da viste det seg at jeg var på tur å føde. Så da var kamp nr 5 i gang. De antok at det var alle de psykiske påkjenningene som startet fødselen. I panikken ble jeg sendt på sykehuset og der ble alt tilrettelagt for en prematur fødsel. Jeg var vetta skremt og ble ekstremt sint på min mann for jeg følte at dette var hans feil. Jeg var helt fortvilt og bare gråt. Til all hell for oss stoppet fødselen og jeg kunne dra hjem igjen, enda like gravid, men da med beskjed om og ikke stresse. Vel det var lettere sagt enn gjort. Hvordan skal man klare det når man vet at hele familien står på spill pga spilleavhengigheten til sin egen mann.

TILTAK OG NY TILLIT

Vi var heldige, etter endt behandling hadde min mann fått seg en skrekkopplevelse og han innså hva han hadde gjort og hva som ville skje hvis han ikke sluttet å spille. Så nå gjensto det å bygge opp tilliten og forholdet igjen, og forberede oss på å ta imot ett nytt familiemedlem. Jeg krevde noen tiltak på plass fra han etter endt behandling. Dette er tiltakene jeg krevde:

Samtale terapi. (dette gjorde vi i 1,5 år).
Jeg overtok alt av økonomi og sperret kontoen. (dette hadde jeg i nesten 2 år)
Ringte til kreditt selskap og fortalte at han var en spilleavhengig.
Informerte alle venner og familie.
Han måtte skrive dagbok.
Kontrakt mellom oss om at vist han fikk lyst til å spille, skulle han ringe meg.
Han fikk kontanter 1 gang pr uke, måtte legge frem kvittering på alt av penger. (dette gjorde vi i ca 1 år)
Sette seg sparemål, etter 3 år fikk vi nytt kjøkken etter 5 år kjøpte vi campingvogn.
Jeg hadde jevnlig kontakt med arbeidsgiveren hans ang den økonomiske delen på jobben.

Alle disse tiltakene er tøffe å gjennomføre for begge parter, vi begge hadde det tungt fysisk og psykisk i denne første tiden. Da vårt nyfødte barn enda i tillegg til alt dette holdt på å dø fra oss, trudde vi virkelig at nå ville hele ekteskapet gå i oppløsning, men heldigvis klarte vi oss gjennom alle disse kampene. Etter hvert som tiden gikk ble det en lettere hverdag, han sprakk aldri og jeg begynte gradvis å stole på han igjen. Etter ca et halvt år gikk jeg på en kjempe smell, da fikk jeg en voldsom depresjon av alt det vi hadde vært i gjennom. Jeg hadde i hele denne tiden glemt å ta vare på meg selv, jeg hadde kun fokusert på å få familien min på bena igjen. Det var tungt å komme ut av den depresjonen, men vi hadde allerede da etablert terapi samtaler så disse ble min redning ut. Det å se hvordan samvittigheten tappet min mann for krefter var det som fikk meg til å skjønne at jeg må vise tillit til han for at vi skal klare dette.

SØK HJELP HOS ANDRE SOMN HAR OPPLEV DET

I dag er det over 12 år siden denne ulykkelige mandagen. Vi har det bra i dag og jeg stoler på han igjen. Av den årsak ønsker jeg å dele min historie. Jeg vil formidle at selv om det er tøft mens det står på så er det håp om å komme gjennom det med forhold og familie i behold. Det som har vært viktigst for oss er å ta en dag av gangen, og bearbeidet alle følelsene som kommer underveis.På mange måter er det en sorgreaksjon man opplever i tiden etterpå, for først får du sjokk, så blir du sint så kommer depresjonen og til slutt må man akseptere det å lære seg å leve med det. Som jeg ser det i dag så er det verdt det, selv om jeg skulle ønske at dette aldri hadde skjedd, men jeg prøver å tenke på det positive som er at vi i dag er veldig knytta til hverandre og verdens beste venner. Jeg er utrolig stolt av min mann for at han klarte å slutte med spillingen og pga det fortjener han at vi fremdeles er en familie. Mitt råd til andre pårørende der ute er at søk hjelp, prat med andre som har opplevd det. Hør på hva ditt indre forteller deg, som regel så er det, det som blir det riktige å gjøre, enten det betyr å prøve å holde ut eller å innse at dette makter jeg ikke. Det er kun vi selv som kan ta vare på oss selv å vite hva som er det rette å gjøre.

Lykke til, stå på. Det nytter.

De beste ønsker fra
Lill-Tove Bergmo.

23. november 2017

Møte med en spilleavhengig person

Erfaringer, Pengespill

Møte med en spilleavhengig person

Mitt møte med en spilleavhengig skjedde for 22 år siden og varer fortsatt.
Den spilleavhengige er min ektefelle og dette er skrevet med bakgrunn i min erfaring som pårørende.

I 2000 leste jeg en artikkel i en avis som beskrev at personer kunne tape betydelige summer på automater og da gikk det et lys opp for meg, artikkelen beskrev hva som skjedde i mitt liv;

Til tross for gode inntekter hadde vi aldri penger.
Jeg så aldri lønnsslippene til min mann fordi det var mye lettere å oppbevare disse på jobben og det var tatt ut masse penger i forskudd.
Tidsbruken: Flere timer for å fylle bensin, handle matvarer, timevis venting for å bli hentet utenfor barnehagen, (skal jeg ta bussen eller kommer han?)
Løgnene: Han traff en gammel skolekamerat han ikke hadde sett på 20 år.
Sjefen hadde ikke penger slik at lønningen måtte vente.
Kranglingen: Han startet en krangel for å kunne smelle i døra og gå (for å spille) mens jeg satt igjen og lurte på hvor elskerinnen bodde og hva de gjorde.
Lite sosial omgang: Ikke en gang med mine svigerforeldre. Det viste seg at de hadde kausjonert for et lån han hadde og som var misligholdt og dette måtte holdes skjult for meg.
Ekstremt opptatt av å spare penger: Han kjørte lange veier for å kjøpe kneip på tilbud mens jeg fikk kjeft for å ikke slå av lyset på badet fordi strøm var dyrt. Dette samme dag som han hadde spilt bort over 10.000 kroner på automat!
En sønn som var så flink at det virket tvangsmessig og som aldri ønsket seg noe. Han skulle jo spare mamma for problemer jeg hadde jo nok som jeg hadde med pappa.
Ingen å snakke med: Jeg ville jo ikke dumme ut mannen min pga skyld og skam.

Jeg konfronterte mannen min med hva jeg hadde lest, og endelig kom innrømmelsen. Før dette hadde jeg skreket at jeg skulle gå fra ham, han kunne bare flytte til elskerinnen sin. Nå fant jeg ut at jeg også burde forandre meg, jeg tok time out og spurte meg selv hva som var galt med mannen min og fant til slutt ut at det som var galt antagelig hadde sin årsak i spillingen. Jeg bestemte meg for å ta skjeen i en annen hånd, slutte å skrike og begynne å handle:

Sluttet å hjelpe ham å spille, noe jeg hadde gjort ved å ha flere jobber og derved ta det ansvaret han hadde i forhold til økonomi.
Ta full kontroll over økonomien. Han fikk penger til tobakk og måtte ellers vise kvitteringer dersom han foretok innkjøp. Hans lønn ble satt inn på min konto.
Han ble stilt overfor valget: søk behandling ellers flytter jeg til leilighet han så jeg hadde kontrakt på.

I tillegg bestemte jeg meg for å søke all den kunnskapen jeg kunne finne om emnet.
Jeg var også veldig bestemt overfor min mann at jeg ikke orket at han inntok en ”offer-rolle”, ” jeg kan ikke noe for det – jeg er syk”. Dette selv om jeg mener at når problemet var blitt så stort som det var hos min mann, følte nok både han og jeg at han var veldig syk.

Mannen min begynte å spille da han var 7 år gammel. Faren var typen som var med på alle konkurranser, gjette hvor mange bønner det var på et glass, alle mulige typer av den slags, besteforeldrene og onkel ”bodde” på travbanen. Dette var begynnelsen til spillingen. Etter hvert ble det en flukt. En flukt fra hans foreldres krav om økonomistudier i Sveits hvor bare de meget rike på den tiden studerte. Han var lektorsønn og ville heller bli sjømann, så spillet ble en flukt fra hans meget rike svigerforeldres krav om suksess.

Ute av det livet og tilbake i Norge flukt fra tankene på mislykkethet. Etter hvert som han så at økonomi og hans nye familieliv led var timene ved automaten den eneste tiden han kunne slappe av, tankene var bare opptatt av hvor de beste maskinene sto, hvordan skaffe penger til å spille og hvordan forklare tapet av pengene og tiden.

GA – ANONYME GAMBLERE

Han var så utslitt at han sovnet med det samme han la hodet på puten – i motsetning til meg som lå våken med alle bekymringene. Jeg kunne kvalt ham der han lå og snorket!
Mannen min opplevde det som en lettelse at jeg hadde oppdaget hva han drev med: han ringte Hjelpelinjen for råd, og kom med i gruppebehandling på Blå Kors, ”det beste var røykepausene” mente han, det å snakke sammen om erfaringer og strategier for å la være å spille. Han begynte også i GA, Anonyme gamblere, et sted han går hver mandag også nå 5 år etter at han slapp sin siste 20 kroning på automaten. Det å lære å ta en dag av gangen, innrømme sin maktesløshet, ta en økonomisk og moralsk selvransakelse, gjøre opp med personer man har skadet (en del av GA´s 12-trinnsprogram), samt fellesskapet med andre i samme situasjon har hjulpet ham.
Vi valgte også å fortelle vår da 14-årige sønn hva som foregikk, noe som var en stor lettelse for ham. Selv startet jeg en selvhjelpsgruppe for pårørende. Vi kjørte samme bil hver mandag i et år da jeg skulle til min gruppe og han skulle på GA. Det ble mange samtaler om hva de andre opplevde, litt lettere å bruke andre enn å snakke om vårt eget, men det var jo vårt eget!

Å slutte å spille var ikke gjort over natten. Det tok 3 år fra jeg oppdaget hva som var galt til han spilte sin siste 20-kroning. Jeg har spurt ham i ettertid om han kan si hva som fikk ham til å legge på sin siste mynt og han sier det er en kombinasjon av behandling, at jeg skaffet meg kunnskap og forandret meg og ikke minst GA. Den siste mynten slapp han idet hans sønn overrasket ham foran en maskin, han kan ikke glemme uttrykket av skuffelse!
Selv skulle jeg nok ønske at det hadde vært et behandlingstilbud for meg, det har virkelig tatt disse 5 årene å få tilbake tillit, et normalt samliv (jeg var mye kontrollfreak og ”mamma” for ham) tilgi ham for all løgn og alle krumspring for å få tak i penger. Han lånte penger av sønnen som hadde tjent de ved å gå med avisen i all slags vær, vanskelig å si nei til pappaen sin!
En utfordring for mannen min har vært å finne noe å fylle tiden med. Selve spillingen og alle tankene om spilling tok masse tid. Tiden er nå fylt med hobbyer som fisking, frimerkesamlingen og ikke minst tid sammen med meg.
Avslutningsvis: I GA får de en mynt som markerer tiden de har holdt seg spillefri. 1 måned, 2 måneder, 1 år, 2 år osv. På mynten er følgende bønn preget:

God

Grant me the serenity to accept the things I cannot change,
courage to change the things I can,
and the wisdom to know the difference.

23. november 2017

12 års samboerskap

Erfaringer, Pengespill

Spillavhengighet rammer også pårøende!

Skrevet av Spillavhengighet Norge på vegne av en pårørende til en spilleavhengig.
12 års samboerskap med en spilleavhengig.

Den første gangen jeg så han spille bort en stor sum på automater, var kort tid etter at vi ble kjærester. Han lovte at det ikke skulle gjenta seg.

Hun var alenemor da hun møtte sin tidligere samboer. Sammen fikk de et barn.

Spillingen hans pågikk i det skjulte hele tiden. -Han sa til meg at han skulle ut å trene, men istedenfor sto han og spilte på automater. Han var hele tiden overbevist om at akkurat han kom til å vinne storgevinsten. Da automatene ble fjernet i 2007, gikk han over til å spille på internett.

Ofte ble hennes lønn spilt bort, skifte av bankkort var blitt en rutine. – Han klarte alltid å få tak i kortnummeret og fikk tilgang på pengene mine. Jeg har mange ganger spurt meg selv om jeg var naiv. Jeg er oppdratt til å stole på andre, derfor var det vanskelig å forholde seg til en mann som sa én ting og gjorde noe annet.

Verst var det før sommerferier, påsken og jula, da var ofte kontoen tom. Samboeren ville ikke innrømme at han hadde et problem. – Han mente selv at han hadde kontroll, selv om det var helt åpenbart at han ikke hadde det. Han ble veldig dyster når han spilte. Det lå liksom en svart sky over hele huset og jeg hadde ikke lyst til å gå inn i mitt eget hjem. Det ble gjort utallige forsøk på å skaffe samboeren hjelp. – En periode fikk han behandling for spillavhengighet. Der var det også et tilbud til pårørende, så jeg ble med noen ganger. Samboeren sluttet faktisk å spille mens han fikk behandling. – Det er ingen tvil om at behandlingen virker, problemet er bare at oppfølgingen etterpå er altfor dårlig. Det burde være obligatorisk å ha ettervern for hele familien.

Til slutt ble det nok, ingenting virket å fungere, så min samboer måtte flytte. Det var ikke håp om endringer. Det er kjempe tøft å skulle ta inn over seg at det livet man trodde man gikk i møte med, da sammen med «drømmemannen», faktisk ikke ville bli en realitet. Det er vondt å skjønne at spill av alle ting på jord var årsaken til et brudd. Du kommer til et punkt hvor du ikke har mer å gi og da må man ta noen valg for seg selv og barna, selv om disse valgene er tøffe.

Økonomien min ble rasert i disse årene. Jeg gikk fra å ha hus, til å bli leieboer. Det hele endte med gjeldsordning. Denne vil følge meg i mange år.. I min alder burde jeg hatt lite gjeld og hatt både hus, bil og hytte, men istedenfor har jeg dårlig råd.

Mine beste råd til andre er: Ta kontakt for å få hjelp ved den første mistanke. Husk du er ikke alene. Vi er mange.

23. november 2017

Kvinner ruineres av partner

Livet etterpå

Samboeren avsluttet livet pga spilleavhengigheten

Foreldre til en spilleavhengig ungdom