Kort tid etter bryllupet begynte han å endre seg fra å være en glad og omtenksom ektemann til å bli kald og aggressiv forteller Lill-Tove Bergmo, pårørende til en spillavhengig.
Lill-Tove Bergmo, pårørende og daglig leder i Spillavhengighet Norge.
Lill-Tove Bergmo er gründer og daglig leder av organisasjonen Spillavhengighet Norge. Hun var med å stifte den landsdekkende organisasjonen i 2002, da hun fikk oppleve spilleavhengighet på nært hold: hennes ektemann var pengespillavhengig. Her er hennes historie med egne ord:
Sommeren 2000 skulle jeg stå brud og si ja til min fremtidige ektemann. Det var en perfekt dag og en perfekt start på et liv sammen. Lite visste jeg da, at min mann faktisk var midt i sitt verste mareritt som spilleavhengig. Kort tid etter bryllupet begynte han å endre seg fra å være en glad og omtenksom ektemann, til å bli kald og aggressiv.
Samtidig som atferden hans endret seg, ble jeg gravid med barn nummer to. Jeg tenkte derfor at det var endringer i hormonene mine som gjorde at jeg oppfattet han så negativt. Men tiden gikk, og han ble aldri seg selv igjen. Etterhvert begynte økonomien vår å hangle. Vi var konstant blakke, og det var aldri nok penger til verken husholdningen eller regningene. Jeg kunne ikke fatte hvor det ble av alle pengene, og prøvde flere ganger å snakke med mannen min om det. Han ble alltid unnvikende og kald.
Jeg begynte å legge merke til at han alltid la sin egen post til side når den kom, men jeg tenkte ikke noe mer på hvorfor. Varsellampene lyste heller ikke da folk rundt oss fortalte at han ofte var å se i sentrum, spillende på automatene. Han kunne bortforklare pengebruken med de utroligste unnskyldninger; Pengene våre hadde gått til enslige mødre som ikke hadde mat til barna sine, eller så hadde banken rotet dem bort. Noen ganger hadde han plutselig mistet pengene. I ettertid ser jeg at dette var klare tegn på at noe var galt, men varsellampene lyste fortsatt ikke i retning av at han var spilleavhengig.
De siste ukene før sannheten kom ut, begynte arbeidsgiveren hans å ringe til han daglig. Det var alltid noe feil med de økonomiske oppgjørene på jobb etter at mannen min hadde vært der. Da ble jeg skeptisk, og trodde en liten stund at han hadde en affære med en annen kvinne. Han viste heller ingen varme og interesse for meg, og stemningen var veldig dårlig. Vi var nygifte, og dette skulle være en lykkelig tid full av glede. Isteden kranglet vi bare hele tiden, og i tillegg var svangerskapet mitt fysisk belastende for meg.
Jeg var sjokkert, og kunne ikke forstå alt som skjedde rundt meg. Det neste jeg gjorde var å ringe min mann, og ba han om å komme hjem fra jobb. Jeg fortalte han at den tiden han brukte på hjemturen, var tid vel brukt på å bestemme seg for å være ærlig om det som skjedde. Hvis ikke ville jeg pakke tingene mine og dra.
I slutten av oktober samme år kom sannheten frem i lyset. Jeg kommer aldri til å glemme denne dagen – den ble vendepunktet. Etter en helg med krangling om forsvunnede penger, var det godt at han dro på jobb som vanlig denne mandagen. Jeg var ganske nedbrutt og fortvilet etter helgen, for jeg fikk ikke noe skikkelig svar fra han på de spørsmålene jeg stilte. Det eneste jeg fikk var løgn.
Samme dag fikk jeg besøk av en god venninne som jeg betrodde meg til. Hun overrasket meg ved å si ”er du sikker på at han ikke har et spilleproblem?”. Ordene kom som et slag i magen. Vi snakket i flere timer, og det ga meg til slutt nok mot til å ta tak i problemet en gang for alle. Nok var nok.
Da hun hadde dratt, gikk jeg rundt i huset og samlet sammen all post han ikke hadde åpnet. For hvert brev jeg åpnet, økte fortvilelsen. Brev på brev med kreditter dukket opp, og jeg ble sintere og mer desperat for hvert brev som dukket opp med det samme budskapet. Følelsene raste i meg, og i et desperat håp om at dette ikke stemte, ringte jeg banken for å se om de hadde gjort en feil. Men kredittene var gyldige, og det var mannen min som hadde hentet dem ut.
Jeg var sjokkert, og kunne ikke forstå alt som skjedde rundt meg. Det neste jeg gjorde var å ringe min mann, og ba ham om å komme hjem fra jobb. Jeg fortalte han at den tiden han brukte på hjemturen, var tid vel brukt på å bestemme seg for å være ærlig om det som skjedde. Hvis ikke ville jeg pakke tingene mine og dra.
Da han omsider kom inn døren, var han nedbrutt, og gråt i strie strømmer. Jeg la fram alle papirene jeg hadde funnet, og krevde å få vite hvor pengene var blitt av. Han svarte: “du vet hvor pengene er”. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg forstod at pengene var borte. Han la alle kort på bordet den kvelden, trodde jeg. Da han var ferdig med å forklare, var jeg målløs. Det var vanskelig å forstå at han hadde spilt vekk både sparepenger, lånte penger og jobboppgjør.
Jeg trengte å komme meg litt ut, og etter en ensom kjøretur for å samle tankene mine, bestemte jeg meg for at vi sammen skulle klare å ordne opp. Det var bare noen måneder siden jeg hadde gitt han mitt ja i kirken; i både gode og onde dager. Han ble veldig lettet, og kjente på en enorm lettelse for å slippe å lyve mer.
Dagene etter tok jeg kontakt med alle mulige instanser for å lete etter hjelp. Det var en forferdelig prosess, for det fantes ingen hjelp å få. Til slutt ringte jeg opplysningstelefonen, og sa til damen i den andre enden av røret: “Jeg har en “spillegal” mann, og vi trenger hjelp.”
Hun var hyggelig og forståelsesfull, og lette over hele landet etter en instans vi kunne kontakte. Til slutt fant vi Renåvangen – et intensivt kurs som gikk over to uker. Vi fikk plass på kurset, men behandlingen kostet en del penger. Var det noe vi ikke hadde, så var det penger. Dermed måtte jeg fortsette letingen etter hjelp og behandling. Til slutt endte jeg opp hos fylkesmannen. Jeg fortalte historien vår, og ble møtt med varme og forståelse for en vanskelig situasjon. Det hele endte opp med at vi fikk hjelp hos sosialetaten med å dekke kursoppholdet og reisene til behandlingsstedet på Renåvangen.
På bildet: Ronny og Lill-Tove på båttur i 2023.
Etter hvert som tiden gikk ble det en lettere hverdag, han sprakk aldri og jeg begynte gradvis å stole på han igjen.
Da plan for behandling var på plass, dukket det opp et nytt problem: pengene han hadde lånt var lånt både lovlig og ulovlig, og hadde kort oppgjørsfrist. Vi stod i fare for å miste alt vi eide, og måtte derfor fortelle banken om situasjonen vår. De var veldig forståelsesfulle, og hjalp oss med refinansiering av gjelden. For meg var det bittert og vanskelig å sitte igjen med en gjeld vi ikke fikk tilbake noen ting for, og jeg kjente på følelsen av urettferdighet som gnagde i meg.
Avtalen med banken førte allikevel med seg en lettelse. Gleden ble dog kortvarig, for det kom flere kreditter i posten som mannen min ikke hadde turt å fortelle meg om. Jeg fikk lånt penger av et nært familiemedlem, med instruks om at lånet skulle betales tilbake umiddelbart hvis mannen min spilte på automater flere ganger.
I denne stressende perioden var jeg i tillegg gravid i uke 21 – en kritisk tid for et svangerskap. Alt stress og belastning fra spilleavhengigheten sendte meg rett til sykehuset, fordi kroppen min satte i gang en prematur fødsel. Heldigvis klarte legene å stoppe det, og vi kunne dra hjem igjen, men med instruks om å slappe mer av. Det er enklere sagt enn gjort når hverdagen til hele familien din står på spill på grunn av en avhengighet.
Etter endt behandling på Renåvangen, ble mannen min bedre. Han lærte og innså hva som ville skje hvis han ikke sluttet å spille. Nå gjenstod jobben med å bygge opp tilliten oss i mellom, og samtidig gjøre oss klare for å ta i mot et nytt familiemedlem.
For å jobbe forebyggende mot avhengigheten, stilte jeg i tillegg noen krav og gjennomførte tiltak:
Alle disse tiltakene er tøffe for begge parter, og vi hadde det tungt begge to den første tiden. Påkjenningen fra avhengigheten og frykten for å miste vårt ufødte barn satte sitt preg på oss, og vi trodde hele ekteskapet kom til å gå i oppløsning. Heldigvis klarte vi oss gjennom kampene, og hverdagen ble gradvis lettere. Tilliten kom tilbake, og han klarte seg kjempebra. Da jeg endelig klarte å senke skuldrene, havnet jeg i en depresjon. Jeg hadde glemt mine egne behov i hele denne prosessen, og det var tungt å komme seg opp igjen. Heldigvis hadde vi allerede en god rutine med terapisamtaler som hjalp meg.
På bildet: Lill-Tove og deres to hunder, som gir mye glede.
I dag er det over 24 år siden denne ulykkelige mandagen. Vi har det bra i dag og jeg stoler på han igjen. Jeg deler vår historie, fordi jeg ønsker å forsikre andre som står i en lignende situasjon om at det går an å komme seg gjennom det med både forholdet og familien i behold. Et godt tips er å ta en dag av gangen, slik at man klarer å bearbeide alle følelser som kommer. Det er tøft, men det er verdt det – selv om jeg gjerne skulle vært foruten opplevelsen. Det positive i alt det kjipe er at vi har fått et sterkt ekteskap, og et solid venneforhold. Jeg er utrolig stolt av min mann for at han klarte å slutte med spillingen.
Mitt råd til andre pårørende er å søke hjelp, og snakke med andre som har opplevd det samme. Lytt til din egen magefølelse, og finn ut om du klarer å stå i situasjonen, eller kjenner at det blir for tøft. Det er bare vi som kan ta vare på oss selv, og det er kun en selv som vet hva som er det riktige å gjøre for seg. Men vit; det er hjelp å få!
Lykke til og stå på! Det nytter.
De beste ønsker fra
Lill-Tove Bergmo.
Fra julen 2023, Lill-Tove og Ronny.