Ukens gjest

Denne ukens gjest er Jenny Robinson, gruppeleder for vår selvhjelpsgruppe i Oslo og varamedlem i styret til Spillavhengighet Norge.

I forbindelse med årets landsmøte for Spillavhengighet Norge ble Jenny Robinson tildelt prisen som “Årets nykommer”. Jenny ble nominert til prisen da hun har vært svært aktiv i sin region som frivillig og gruppeleder. Hennes historie gjør sterkt inntrykk på alle hun snakker med, og som gruppeleder gjør hun en uvurderlig innsats for gruppen sin i Oslo. Hun stiller opp, motiverer og inspirerer andre og trygger personer til å delta i møtene. I tillegg til å være gruppeleder i Oslo, presenterer Jenny Spillavhengighet Norge for personer som går i behandling hos Blå Kors i Oslo.

Her er mer om Jenny:

Kan du fortelle oss litt om deg selv?

Jeg er fra Sverige og har bodd i Oslo i ca 16 år. Har jobbet som ingeniør i flere år, men startet på utdannelsen som erfaringskonsulent i fjor og ble ferdig utdannet i år.
Jeg ønsker nå å arbeide med mennesker som sliter med psykisk helse og selvmordstanker, da jeg selv har erfaring med det.

Vil du dele litt av din erfaring med spilleavhengighet?

Jeg begynte å spille i 2004 og tenkte da at jeg ikke hadde store problemer, jeg hadde en lengre pause på noen år og begynte å spille igjen etter at ha opplevd et traume. Jeg spilte til jeg nådde bunnen i 2017, da hadde jeg selvisolert meg i flere år og opparbeidet meg mye gjeld. Jeg følte at jeg hadde to alternativer, gi opp livet eller prøve å ordne opp i det. Jeg har etter dette fått hjelp både fra Blå kors og Spillavhengighet Norge. Det har vært en lang reise med både oppturer og nedturer.

Under landsmøte i år ble Jenny tildelt prisen for “Årets nykommer”. Hvordan var det å motta en pris for ditt engasjement i organisasjonen?

Å bli tildelt prisen som Årets nykommer av en organisasjon som jeg ser opp til, og som har gjort så mye for meg var ikke ventet. Jeg ble veldig glad og rørt.

Har organisasjonen hatt betydning for deg for å bli spillefri?

Den hjelper meg å holde meg spillefri. Jeg får gjennom organisasjonen ytterligere en barriere.

Jeg hadde en veldig nedtur under pandemin som førte til et selvmordsforsøk, den støtten jeg fikk fra Spillavhengighet Norge etter det forsøket, har hjulpet å bygge meg opp til der jeg er i dag.

Vi vet at det er mange kvinner som er spilleavhengige, men færre søker hjelp. Hva tror du er årsaken til det? Har du eventuelt et tips du vil gi til kvinner som ikke har søkt hjelp?

Jeg skulle ønske det fantes et enkelt svar på dette. Jeg tror det kan ha med “skam” å gjøre. Mitt tips til andre er at reisen til å bli spillefri blir enklere, når man har støtte og forståelse fra andre.

Har du en egen “kampsak” innenfor spilleavhengighet, som du ønsker å trekke frem?

Jeg er veldig engasjert i psykisk helse, noe som mange har utfordringer med. Den psykiske helsen vil fremdeles være der etter man er blitt spillefri, og det er noe man også trenger å jobbe med.

Hvordan er livet ditt nå, etter at du ble spillefri?

Jeg føler meg lettere nå, de første årene etter jeg ble spillefri så slet jeg mye med min psykiske helse og hadde det ikke bra til tider.
Jeg har nå fått jobbet med det og har det mye bedre. Nå ønsker jeg å hjelpe andre som føler på det samme.

Har du noen tips til spilleavhengige eller pårørende, som du vil dele?

Du er ikke alene, det hjelper å søker kontakt med andre som går gjennom det samme.