• Hjem
  • Erfaringer
  • Foreldre

Foreldre til en spilleavhengig ungdom

foreldreSitter og tenker tilbake til da vår sønn var liten gutt. Var nok da hans tiltrekning til spilleautomater ble vekket. Han puttet på noen kroner å vant da en del, for han store summer.

Han ble pappa som 18 åring og kom inn i et samboer forhold. Var og ble en kjempe stolt pappa som var veldig glad i den lille familien sin. Han gikk på skole så økonomien var dårlig. Etter noen måneders samboerforhold fortalte hans samboer at han hadde et spilleproblem og spilte bort det den lille familien skulle leve av. Vi som foreldre ville gjerne ta opp dette med han, men det ville hun ikke, da det var en i hennes familie som hadde tatt det opp med han. Da hadde han lovet å gi seg med spillingen, og var veldig lei seg. Han ville jo det beste for familien sin.

Som foreldre begynte vi å bekymre oss en del nå. Tenkte på om de hadde penger til de faste utgiftene og ikke minst mat på bordet til seg selv og den lille familien sin. Etter enda noen måneder hadde hun tatt med seg deres barn og flyttet ut, når han kom hjem fra skolen.

Nå kom det fram at to banker hadde gitt han lån, som han ikke hadde noen muligheter for å få betalt, uten inntekt. Han oppsøkte hjelp selv i denne perioden.

Som foreldre var dette en forferdelig ting å stå ovenfor. Vi så på en sønn som gikk nesten helt til grunne. Han hadde mistet så mye og kunne ikke se noen vei ut av dette uføret. Han hadde slik angst at han kunne ikke være alene da han hadde masse selvmordstanker. Som foreldre/pårørende så hjelper du barna dine så godt du kan noe vi gjorde.

Vi fikk en smerte og enorm redsel for hva som kunne skje han. Du greier ikke å fungere normalt selv. Det eneste tankene dine er opphengt i er ”hvor er han, spiller han nå, låner han mer penger, kan han skade seg / ta selvmord?”

Hvis han ikke tok telefonen når vi ringte, så reiste vi rundt og prøvde å finne han. Mange netter ble en liggende våken og tenke ” Var det noe jeg kunne gjort ?”

Dette pågikk i flere måneder. Mange kunne si til oss at ”la han ordne opp i livet sitt selv og ta ansvar.” Det er enkelt  for andre å si, men som pårørende til en kjær familiemedlem så blir du jo veldig involvert.

Dette er skrevet i 07 og spilleproblemet som problem ble oppdaget høsten 05,men selv nå i dag, har vi som pårørende/foreldre en indre uro og usikkerhet, problemer med å stole fullt ut på vår sønn, med tanke på hvor og hva han driver med, hva pengene går til osv. Det vil ta tid å bygge opp igjen den tilitten som vi burde ha og senke ”uroen” noe som krever et bredt samarbeid i familien og med andre pårørende.

Pårørende