av Lill-Tove Bergmo.
I snart 20 år har jeg vært engasjert i spillproblematikken. Det er også 20 år siden min bedre halvdel sluttet med spill. Vi var heldige og kom oss gjennom dette med både ekteskapet og familien i behold.
De første årene av mitt engasjement, så handlet det utelukkende om pengespillautomatene, en kamp vi forøvrig vant.
På den tiden kjempet politikerne for å få på plass et monopol på spill.
Dette i stedet for mange aktører som drev med pengespillautomater.
De siste årene med pengespillautomatene kom det flere og flere reguleringstiltak som var viktige den gang. Det var så mange som 71 000 mennesker som var avhengig av disse. Som alle vet, endte det med et forbud mot pengespillautomater og monopolet vokste frem.
Etter hvert så begynte det å dukke opp pengespillautomater på nett og utviklingen deretter har vi alle vært vitne til. Tallene fra befolkningsundersøkelsen, som ble fremlagt 19. mai, viser med all tydelighet at nå er vi snart der igjen. Hva skjedde på veien? Det var ikke dette vi var forespeilet den gangen da pengespillautomatene bli borte. Det var med glede vi så at tallene på antall spilleavhengige sank, men allerede i 2014 begynte det å skje endringer og nå ser vi et resultat som er nedslående. 55 000 stykker, altså en oppgang på 21 000 siden 2015.
Så kan en jo bare lure på om dette virkeligheten eller finnes det store mørketall?
Som pårørende og engasjert vil jeg si at hjertet mitt blør.
I organisasjonen Spillavhengighet Norge får vi informasjon tilsendt fra alle kanter om hva som er best og hva som må gjøres for å regulere pengespillmarkedet. Kanskje bør alle disse lytte til hva organisasjonen har å si? Erfaringene som våre berørte sitter med og alle historiene som er så uendelig triste!
Hvorfor skal det være greit at noen skal gå til grunne, slik at frivilligheten skal kunne ha inntekter?
Hvorfor mener noen at noen er bedre enn andre, når alle har samme mål? Nemlig inntjening.
Det er det dette handler om, opplever jeg.
For oss som er berørte, så betyr ikke navnet på spillselskapet noe. Det som betyr noe, er å se at det gjøres grep som faktisk beskytter de sårbare.
Jeg skjønner at uansett hvordan pengespillpolitikken styres, så vil det alltid være spilleavhengige. Derfor er det svært underlig at ikke myndighetene satser sterkere på behandling, lavterskeltilbud og forskning. Reguleringer er viktig, men helt ærlig klarer jeg ikke lenger å se forskjellen på dette.
Den ene er verre enn den andre og alle har samme agenda: penger!
Jeg har gjennom mine år møtt og snakket med flere tusen berørte. Det er hjerteskjærende å høre historiene. Jeg kjenner meg igjen og jeg gir av meg selv for å hjelpe andre. Ofte trenger disse familiene så inderlig mye mer hjelp enn det jeg kan gi.
De trenger behandlingstilbud, gjeldsrådgivning, gjeldssanering og de trenger hjelp til å kunne gi barna sine en god hverdag. Mange har ødelagte tenner, fordi det er ikke økonomi til å gå til tannlegen.
Da utsettes det og til slutt ramler tennene ut. Det bør være hjelp å få for å unngå dette. Mange mister både hus og familie.
Mange velger å ta sitt eget liv!
Da er det for sent og dette er realiteten i vår hverdag.
Jeg og min familie var heldig. Vi hadde en familie som forsto og en arbeidsgiver som så de langsiktige konsekvensene dersom min mann hadde fått sparken. Vi hadde en kommune som hjalp oss og vi hadde venner som stilte opp. Uten alt dette hadde ikke min mann vært her i dag. Jeg og mine barn hadde vært alene og vi hadde hatt gjeldsbyrden, skammen, fortvilelsen og sorgen for oss selv.
Vi ville ha måttet leve med dette resten av våre liv.
Det er for tiden stor jubel over den nye kringkastingsloven angående markedsføring.
Ja, det er grunn til det, men dette er for lite og for svakt. Dette vil ikke gi de resultatene som virkelig hjelper.
Derimot ville et totalforbud på markedsføring hatt bedre effekt, men det kan jo ikke skje for de Norsk regulerte selskapene må jo ha inntekter til frivilligheten.
Det er ikke mulig å ha en slik politisk håndtering som vi har nå i dag. Det vil aldri bli godt nok.
Enten må det skje en total blokkering slik at monopolet kan være et monopol, men da uten reklame. Eller så må det sees nye måter å regulere dette på.
Det må være slutt med at det er greit at vi har noen som er spilleavhengige.
Det må være slutt på at pengene til frivillighetene er viktigere enn menneskeskjebnene bak pengene som kommer inn via pengespill.
Jeg er fremdeles engasjert, men begynner nok å få mange merker etter alle årene.
De siste årene har jeg vært fast ansatt i Spillavhengighet Norge som daglig leder. Det ligger mange år med frivillighet og engasjement bak denne jobben.
Min konklusjon etter alle disse årene, er at det er samme runddansen som foregår. Så lenge man ikke er villig til å gjøre de grepene som er så sterke at fokus på inntjening blir mindre, så vil det ikke bli bedre. Det vil vokse frem enda flere skjebner.
Det er faktisk helt katastrofalt at vi nærmer oss tallene fra før 2007.
Det var ikke det som var intensjonen den gang da monopolet ble til.
