Høyres dilemma – pengespillmonopol eller lisens?
Høyre skal på sitt landsmøte i helgen avgjøre om de vil beholde monopolet eller slippe inn utenlandske spillselskaper gjennom en lisensordning. De ønsker en modell lik den i Sverige og Danmark, og tror vi kan redusere spilleproblemer ved å gi lisens til de uregulerte selskapene som ønsker å tilby sine spill i Norge. Vi i Spillavhengighet Norge frykter at de som vil ha lisens har for stor tro på de gode tiltakene og ikke forstår konsekvensene det økte markedet vil ha for spilleavhengige.
Center for Ludomani (behandling for spilleavhengige) i Danmark kan fortelle om en markant økning i markedsføring av spill etter lisensen kom. I 2012 hadde Danmark 400 reklamer for spill i døgnet, som økte til 1200 i 2019. Den norske befolkningen har allerede meldt fra i befolkningsundersøkelser at vi er grundig lei pengespillreklame, og likevel mener noen politikere og foreninger som Norsk Bransjeforening for Onlinespill at dette vil være den beste løsningen for spilleavhengige her til lands.
Sverige kan rapportere om ett fortsatt stort problem med et uregulert marked. 60.000 spillere har registrert seg på Spelpaus, men det er skremmende at 38% av dem, altså 22 800, fortsatt spiller på uregulerte selskap.
Flere tilbydere, mer skatt til staten, men ikke mer hjelp til spilleavhengige
Sverige og Danmark la altså grundig til rette for å få spillselskapene, der spillselskapene går så det suser og finner stadig smutthull i lisensen. En lisensordning skulle være redningen, men er ikke løsningen for spilleavhengige. De har nå et voksende uregulert marked av ulisensierte tilbydere ved siden av lisensen. De uregulerte aktørene henter spillere foran nesen på 101 lisensierte selskaper i Sverige. 101 selskaper får altså få markedsføre sine spill til svenske borgere og likevel mister de spillere ut av lisensen.
Vi i Spillavhengighet Norge sliter kraftig med å se hvordan dette skal løse våre utfordringer her i Norge. En lisensordning gir mer trykk og kan gi mer penger til staten, vi kan ikke se at spilleavhengighet tas mer på alvor etter omreguleringen i våre naboland, enn før. Den eneste garantien vi får er at spillesidene blir mer tilgjengelige og at markedsføringen vil øke – kraftig.
Ettersom dette gjelder for de mest aggressive pengespillene, så vil spilleavhengige måtte betale prisen i million-klassen for politikernes ønske om en mer liberal pengespillmodell.
Kunne gjort mer – om de bare ville
Vi ønsker å ta kampen mot problemspill. Vårt viktigste mål er å sørge for at færre havner i uføret. Vi tror ikke det kan gjøres sammen med aktører som jakter profitt og fortjeneste. Hadde de utenlandske aktører virkelig ønsket ansvarlighet, så er det ikke noe i veien for å vise det, selv om de sitter på Malta eller andre steder. Det er veldig enkelt å gjøre tiltak for å hindre at folk spiller på seg milliongjeld, hvis man virkelig vil.
Vi ønsker Høyre lykke til på sitt landsmøte, men oppfordrer delegatene til å tenke over hva konsekvensene er. Spilleavhengige trenger ikke mer spill i hverdagen for å holde seg spillefri.
Spillavhengighet Norge satte ned en arbeidsgruppe på landsmøtet 2020, som siden da har utarbeidet en rapport om pengespillreguleringer i Norden sett fra et brukerståsted.
Rapporten ble presentert for landsmøtet 2021 der landsmøtet hadde en diskusjon om videre veivalg og tok en avstemming for hvilken reguleringsmodell organisasjonen ønsker å jobbe for i fremtiden.
Landsmøtet falt på valget om fortsatt å støtte enerettsmodellen, men at organisasjonen skal jobbe for å samle flest mulig spill under Norsk Tipping.
Særlig det norske tilbudet av bingospill ble trukket frem som problematisk og svekkende for enerettsmodellen i sin nåværende form.
Resultatet av stemmegivningen:
22 stemte for videre støtte til enerettsmodellen.
1 stemte blankt.
7 stemte for å støtte innføring av en lisensmodell.
På landsmøtet fikk medlemmer og delegater presentert en rapport, som ser på dagens tilstand for pengespillreguleringene i de nordiske landene, sett fra de berørte sitt ståsted, og hvilke påvirkninger reguleringsmodellene har for berørte og personer i faresonen.
For ytterligere informasjon ta kontakt med:
Leder for arbeidsgruppen – Magnus Pedersen
E-post: Magnus.pedersen@spillavhengighet.no
Tlf: 908 12 644
Daglig leder – Lill-Tove Bergmo
E-post: lill.tove.bergmo@spillavhengighet.no
Tlf: 952 30 375
Lotteritilsynet og Universitetet i Bergen har akkurat lagt frem den nyeste befolkningsundersøkelsen for pengespillproblemer i Norge og det var dystre konklusjoner.
Antall problemspillere/spilleavhengige har siden forrige undersøkelse økt fra 34 000 til 55 000 og personer i faresonen har økt fra 88 000 til 122 000. Inne i disse tallene vises det også at antall kvinner med problemer knyttet til pengespill har doblet seg.
Dette var det vi fryktet, men vi håpet i det lengste at det ikke skulle være økning. Det minner om situasjonen i Norge før de fysiske automatene forsvant i 2007. Det hele er bare trist og dyster lesing. Økningen av førstegangshenvendelser de siste årene hos oss i Spillavhengighet Norge kan nå også spores til økte problemer i befolkningen.
Befolkningsundersøkelsen viser bare at spilleavhengighet ikke har blitt tatt nok på alvor og kanaliseringspolitikken klarer ikke redusere spilleproblemer i befolkningen.
Hvor mange familier må lide før våre politikere skjønner at dette går feil vei og det vi har i dag ikke fungerer etter intensjonen?
Kanaliseringspolitikken har vi kritisert over lang tid, for den oppfordrer kun Norsk Tipping til å øke sin egen tilstedeværelse i markedet i et håp om å utkonkurrere samtlige utenlandske aktører. Samtidig skal det norske spillselskapet øke sin omsetning for å finansiere idrett, kultur og frivillighet. Tiden er overmoden for skilsmisse mellom Norsk Tipping og dagens overskuddsmottakere.
En lisensordning er heller ingen god løsning, for den vil slippe inn flere tilbydere og øke både konkurransen og markedsføring av pengespill. Da særlig på de farligste spillene som de fleste spilleavhengige sliter med.
Det vi må spørre oss nå er hvordan fremtiden ser ut, for denne utviklingen kan ikke få fortsette. Her er noe av årsaken til hvorfor Spillavhengighet Norge ønsker å se på alternative løsninger for reguleringen av pengespill i Norge. Tallene er et alvorlig varsku og pilene peker i feil retning. Myndighetene har i for lang tid vært for passive med tiltakene mot pengespillproblemer. Det er helt klart at handlingsplanen mot pengespillproblemer tilføres for lite midler i forhold til antallet organisasjoner og tiltak den omfavner.
Spilleavhengige og pårørende har blitt snakket om lenge, men det har vært for mye prat og for lite handling. De har blitt sviktet i for lang tid.
Hva med å lytte mer på oss som kjenner dette på kroppen?
Fra tid til annen får både vi og andre kommentarer fra enkelte som mener at strengt regulert spillpolitikk er overformynderi og en inngripen i voksne folks valgfrihet. Senest i går var dette et tema i forbindelse den nye befolkningsundersøkelsen fra UiB om nordmenns penge- og dataspillproblemer. Her er et svar fra en av våre engasjerte til alle som sitter med de samme tankene om frislipp av spill:
Om streng regulering fungerer slik at Norge har lavere andel spillavhengighet i befolkningen enn andre land med mindre regulering, bør vel det være argument nok til å opprettholde det som faktisk viser seg å fungere? Du må gjerne tenke at du må få bestemme selv om du vil utsette deg selv for avhengighet, men jeg er ganske sikker på at om det hadde gått galt avsted, som det dessverre gjør for noen, så hadde familien din, vennene dine og arbeidsgiveren din som uskyldig hadde blitt rammet av din spilling sett annerledes på det.
Vi kan ikke som nasjon stå og se på at uskyldige barn blir kastet sultne på gata, venner og familie blir rammet både økonomisk og følelsesmessig, arbeidsgivere utsatt for underslag fordi vi lar en avhengighetsskapende bransje som vinner på de som taper mest få fritt spillerom.
Spilleavhengighet rammer flere enn spilleren selv, vi må også tenke på de når vi skal forebygge spilleavhengighet. Vi må forebygge for å sikre friheten til barna av de som er utsatt for å få et problem, slik at de ikke føler de mister friheten sin pga mor eller fars feiltrinn. Frihet til å kunne velge å spise når de er sultne, frihet til å velge klær etter været, frihet til å være med på aktiviteter, frihet til å kunne være barn i stedet for å passe på sin far eller mor som har en lidelse, frihet til å slippe å være skamfull. En manns frihet påvirker andre sin frihet.
Som sagt, vi har lavere andel spilleavhengighet i Norge, det betyr at det fungerer, la oss gå for det som har vist seg å fungere.
VIL VI VIRKELIG TILLATE FLERE SPILL TILBYDERE I NORGE?
Skrevet av Lill-Tove Bergmo
Spillavhengighet Norge.
Hverdagen i Spillavhengighet Norge
Telefonen ringer, som alltid svarer jeg “Hei, Spillavhengighet Norge, du snakker med Lill-Tove.”
I den andre enden er det først veldig stille, så hører jeg en stemme som spør forsiktig og lavt: “Er det her jeg kan få hjelp på grunn av spilleproblemer? «Jeg bekrefter at det stemmer, så blir det stilt igjen.
Jeg spør hvordan det går og hva det gjelder? Det er som å åpne en sluse.
Det fortelles om en ektefelle som normalt sett aldri ville ha hverken løyet eller vært aggressiv, men som nå er totalt forandret. Det fortelles om vold og kriminalitet. Det fortelles om penger til mat som er borte og det fortelles om regninger som ikke er betalt og at namsmannen snart er på døra.
Mange er i sjokk når de ringer oss, de har som regel akkurat funnet ut av det.
Mange oppdager dette ved en ren tilfeldighet. I mange tilfeller gjennom selvangivelsen, feriepenger og skattepenger som har blitt borte eller kreditter som er mangedoblet.
Når de da skjønner at alle pengene er gått til spill, mister mange fullstendig fotfestet. Det føles som om en går inn i en boble av vonde tanker. Det er umulig å ta inn over seg at dette har skjedd og en anklager seg selv for at en ikke har skjønt det tidligere.
Fortvilelsen over dette sliter en i to fordi en er både sint, redd og forferdelig skuffet, men samtidig så inderlig glad i den personen.
Mange føler også en veldig skam. Skam over at ens egen ektefelle har gjort dette mot familien sin.
Den spilleavhengige har det om mulig enda verre. På en måte er det en lettelse å få alt fram, men samtidig kveles en av dårlig samvittighet for at en har gjort dette.
På mange måter kan en si at de skifter rolle. De pårørende går fra å tro at alt er i orden til å få livet snudd opp ned, mens de spilleavhengige kan føle en lettelse over at sannheten endelig er kommet frem.
Angsten for at noen skal få vite dette er ofte større enn frykten for å miste hus og hjem. Den pårørende sitter fullstendig maktesløs og aner ikke hva han/hun skal gjøre. I det ene øyeblikket ønsker en å pakke sekken å forlate partneren, for så i neste øyeblikk angre på at en i det hele tatt kunne tenke tanken. Det kan igjen føre til en evig bølge av følelser. Mange blir også fysisk dårlig.
Dette er noe av den hverdagen våre berørte familier opplever. Det er dette vi hører om ukentlig i samtaler med de berørte.
De fleste av oss som betjener disse samtalene har egne erfaringer, enten som pårørende eller som spilleavhengige. Det er derfor vi faktisk kan forstå å utøve empati og omsorg for de som ringer oss.
Pengespill i Norge står ved et nytt veiskille.
I mange år har vi forsøkt å få frem hvorfor det er viktig å ha kontroll på pengespill. Til alle dere som mener at en må stå til ansvar for egne handlinger og at en ikke kan la et fåtall ødelegge for et stort flertall: Er dere virkelig så naive at dere tror at de spilleavhengige ikke tar ansvar for egne handlinger? Eller at dette er udugelige mennesker? De er akkurat som alle oss andre, verken verre eller bedre.
Mange av disse familiene sliter med gjeld og andre negative konsekvenser i mange år, ja kanskje livet ut på grunn av dette. Mange ber om hjelp, men får ikke hjelp. De aller fleste tar ansvar.
Vil minne om at vi alle har et samfunnsansvar. Ønsker vi ikke alle et varmere samfunn hvor man tar vare på hverandre.
Spill i dag er ikke noe uskyldig moro. Det er direkte farlig for mange mennesker. Spill er utviklet for at DU som spiller skal bruke mest mulig tid og mest mulig penger på spill.
Bak alle som vinner, er det mange tapere. Ufattelig mange tapere. Familiene som står rundt den spilleavhengige har aldri hatt muligheten til å ta et valg. De blir direkte kastet inn i dette. Barn av spilleavhengige har heller ikke tatt valget.
Når vi ser debattene om spill i dag, så får vi gåsehud, dette fordi fokuset er på hvor mye penger spill gir. Siste stunt er fokuset på alle pengene vi mister ut av Norge på grunn av alle disse utenlandske spillselskapene. Hallo!!! Det er ikke der fokuset bør være. Det bør være på hva vi skal gjøre for å unngå at mange familier rammes av spilleavhengighet.
Slik det er nå, virker det som om mange har glemt hvordan spilleautomattiden var. Vi vil gå så langt som å si at vi faktisk er på tur dit igjen. Vi har en regjering som er veldig splittet i synet på spill i Norge. Utfallet av det vet vi lite om.
En kan stille seg spørsmålet om spill virkelig er nødvendig, men jeg er såpass realistisk at jeg skjønner at det ikke er diskuterbart.
Om vi trekker paralleller til automattiden, vil vi se veldig tydelig hva vi ikke vil ha, nemlig mange spilltilbydere. Lovverk og reglement vil alltid bli utfordret når det flere som kjemper om de samme spillerne.
Når en har noen få spilltilbydere blir det en automatikk i at de blir fulgt tett opp. Det er lite rom for feil. Derved vil ansvarlighet være høyeste prioritet.
Derfor ber jeg alle som virkelig forstår hva spilleavhengighet er og hva dette gjør med de som rammes: Si i fra gjennom innlegg i aviser, sosiale medier eller omså til naboen din!
Vi kan ikke sitte å se på at vi skal få tilbake mange spilltilbydere i Norge igjen. Vi kan heller ikke sitte å se på at Norske myndigheter ikke gjør nok for å stoppe den ulovlige reklamen og stenge ute de som faktisk ikke har lov til å tilby spill i Norge.
Dagens ulovlige spilltilbydere har hatt mange sjanser til å vise ansvarlighet, men vi har til gode å se at noen faktisk gjør det. Det er kun få måneder igjen til det avgjøres om utenlandske spilltilbydere skal få tilby spill i Norge gjennom en lisensordning. Det er nå vi må si ifra!
MER SPILL GIR FLERE SPILLERE SOM IGJEN FØRER TIL FLERE KONSEKVENSER
Skrevet av Lill-Tove Bergmo
Leder, Spillavhengighet Norge.
Av alle samtaler man har med familier som er berørt avspillavhengighet, så er det noen som fester seg fast i hukommelsen.
Har nylig hatt en slik samtale. Det gir grobunn til mange tanker om det som skjer i spillpolitikken i dag. Det utvikles nye spill og det blir mer og mer tilbud på nye arenaer. Den nye regjerningen skal til og med utrede muligheten for å slippe inn enda flere spilltilbydere. Altså finnes det ingen ende på hvor mye spill vi skal ha i samfunnet.
Ett tynnslipt argument som brukes mye er at ved å slippe alle selskaper inn på det Norske markedet gjennom en lisens, så påstås det at det blir bedre kontroll, samtidig som at alle pengene som går over landegrensene blir stoppet.
Jeg tror ikke at kontroll er det viktigste for regjeringen, men PENGENE. Av dagens regjerende politikere, så er det penger, penger og atter penger de snakker om. Ikke et ord om spilleavhengighet. Ikke engang Kulturministeren har jeg hørt si noe om dette. Hun er da virkelig overhodet på spillpolitikken i Norge. Desto viktigere blir det at vi som erfarer dette og snakker med de berørte sier noe om konsekvensene.
Det blir vår jobb å være de berørtes talerør.
Jeg skulle ønske at alle de som “roper” høyt om hvor viktig det er at vi har et spilltilbud, kunne ha snakket med disse familiene. Da ville kanskje lysten til å samle inn mer penger på andres bekostning blitt noe dempet og man i felleskap kunne tatt vare på hverandre.
Det er lett å snu ryggen til det som ikke anfekte oss selv. Mange bruker ordet “Siste kommuniststat” osv. i sin kamp om å forsvare valgfriheten når reguleringer på spill skal gjøres.
Ett annet argument i forsvarstalene er ofte ” Hvorfor skal vi lide fordi noen ikke klarer å kontrollere sin egen spilling?”
Man kan jo snu på det. ”Skal vi slutte å bry oss om de som får problemer i vårt eget samfunn?” ”Hvorfor skal det være greit at noen barn mister sine hjem, fordi du trenger å ha et spilltilbud?” Tror du at du kanskje ville tenkt annerledes, dersom det var dine foreldre, eller dine barn eller din ektefelle som satt deg i denne situasjonen?
Eller skal vi bare sende alle som ikke kan kontrollere sin egen spilling på en <<øde øy>>, da sammen med alle andre som sliter med avhengighet i en eller annen form. Er det løsningen for dere som på død og liv ikke vil ha reguleringer? Det er jo tydelig at disse menneskene som ”ødelegger” valgfriheten ikke passer inn i samfunnet vårt.
Tror ikke folk flest egentlig tenker over hvor mange som faktisk rammes av spillmedaljens bakside. Det er ikke bare spilleren. Spilleren har som regel en familie, en jobb, et hjem og venner.
Noe som er paradoksalt i dette er at skulle du derimot bli millionær på spill, så får du tilbud om gratis økonomirådgivning for å forvalte pengene. Blir du en spilleavhengig må du stå i kø hos NAV i håp om å komme til en hjelpsom gjeldsrådgiver.
Et slagord i en reklame er ”Vi gir drømmen en sjanse”
Spillavhengighet Norge sitt slagord blir da ” Vi gir en skulder å gråte på når drømmen braste”.
Den værste reklamen er uten tvil av personlig karakter. Om du ønsker å avslutte en konto, ja da får du telefon med tilbud om både gaver og bonuser. Dette av såkalte lojalitetspersoner som selskapene kaller de. De gjør alt annet enn å hjelpe deg å slutte. Denne type reklame er det disse spillaktørene som vil inn i det Norske Markedet utøver. ”Er det ansvarlig?” Nei, når disse pr i dag ikke kan vise ansvarlighet i sin egen markedsføring, så er det ingen grunn til å tro at det blir bedre med lisens.
Tilbake til samtalen:
I den her samtalen fikk jeg høre om barn som har mistet sitt hjem, en familie er totalt ruinert og det er ingen hjelp å få fra det offentlige. Skilsmissen er et faktum og familien splittes fullstendig.
Må innrømme at jeg tenker på de barna som opplever den her siden av spill. De opplever at spill har ødelagt familien, hjemmet og mange andre viktige elementer i et barns liv. Dette samtidig med at de vokser opp med spillreklamer som ingen ende har, det i alle kanaler og til alle døgnets tider.
Er det virkelig det vi vil at våre barn skal vokse opp med?
Også jeg skjønner at spill er kommet for å bli, men jeg skjønner ikke nødvendigheten med all reklame, all motstand mot reguleringer og det konstante jaget på utvikling og penger.
Jeg gråt når samtalen var over og jeg er evig takknemlig for at min familie fikk hjelp i tide, for det er ingen selvfølge at familiene får hjelp, enda vi skilter med år 2014. Ironisk nok, så kommer det i stor grad an på hvor du bor i dette langstrakte landet.
Jeg vil samtidig si at jeg er umåtelig stolt av mine kolleger og venner i organisasjonen Spillavhengighet Norge. De bruker av sin egen fritid og har ingen lønn for å gi uvurderlig støtte til spillere og pårørende som i mange tilfeller ikke har et offentlig tilbud å støtte seg til.